På havet - 35 døgn.

Vi har igjen land under føttene. Vi er kommet til sørspissen av Irland og feirer at Atlanterhavet er krysset. Totalt 35 døgn med havseilas. Først 23 døgn fra St Marteen til Azorene, siden 12 døgn videre til Irland.


Hermine II er foreviget i havna på Horta-Azorene

St Marteen til Azorene.

Vi hevet anker i Simpson bay på St Marteen 5 mai kl 1100 sammen med Mirandi Olivia, Cocktail, Nada og Grizzly. Alle med kurs for Azorene. Det hadde blåst hatter og høy de to ukene vi lå på St Marteen, men vinden skulle nå dreie mot øst og løye litt så vi var optimistiske for de neste døgnene. Mat var bunkra, vanntanker og diseltanker toppa og på dekk hadde vi 250 l. ekstra diesel på kanner. Hildegunn og Tor Johan hadde flybiletter fra Azorene 30 mai, så vi hadde maks 25 dager på overfarten, noe som var i overkant av det vi hadde beregnet.
Vi heiset storseilet og hadde ikke en gang begynt å rulle ut genoaen når vi fikk en liten jibb som fikk storseilet til å revne rett for øynene på oss. En meterlang revne over det øverste revet i seilet. Vi var lamslåtte og på gråten... det var ikke annet å gjøre enn å snu.(Bra det skjedde nå og ikke seinere fikk duge som trøstens ord). Vi satte i gang med å finne seilmaker som kunne hjelpe oss på dagen. Heldigvis kunne en grei seilmaker skvise oss inn slik at vi kom avgårde samme dagen, bare 8 timer forsinket. Nå kunne seilmakeren fortelle oss at storseilet var av et mislykket fabrikat som Doyle Sails lagde for noen år siden. Duken seilet er sydd av holder meget godt på formen, men er lett utsatt for revner der det blir brettet. Han anbefalte oss å skaffe nytt storseil snarest. Jo takk, ikke den beste meldingen å få før vi skulle krysse hav, men desto mer forsiktige var vi med seilet underveis.


Vi kom etterhvert inn i rutinene med rorvakter og byssevakter. Byssevakter annenhver dag for mannskap (Hildegunn og Tor Johan) og Admiral/Skipper (Eva Kristin og Andres) og tre timers rorvakter på hver om natten kl.21 til 09, dagvaktene delte vi etter lystprinsippet. Arbeidsfordelingen fungerte kjempebra ombord, slik at alle fikk rikelig med søvn og måltidene stod ikke tilbake for noe Cruiseskip.
Vi hadde installert SSB radio på St Marteen, slik at vi kunne delta i det Skandinaviske radionettet som ble etablert for båtene som skulle seile til Azorene. Det var lagt opp til to daglige radiomøter der vær og sikkerhetinformasjon ble formidlet båtene imellom under seilasen over. Utrolig nyttig og betryggende å ha slik radiokontakt under havseilasen. I tilegg lyttet vi til Herb Hilgenburg, en pensjonert Kanadier som daglig formidler værinformasjon til seilere i Atlanterhavet. Han gav oss værmelding 3-4 dager frem i tid, og tips om hvilke områder som ville gi oss medstrøm. En kjempe kapasitet denne mannen som fortløpende gir værmelding til 40-50 ulike båter hver kveld.

Den norske båten Mirandi fikk motorproblem under overfarten, noe som ble et gjengangertema på radionettet. Mange var det som kunne komme med tips og ideer om hva det kunne være. Det viste seg at motoren fikk saltvann inn i sylinderene under hard krysseilas. Mirandi ble liggende 4 uker på Azorene for å få gjort reperasjoner.

 

Med visse mellomrom beordret skipperen kroppsvask. Da var det bare å komme seg frempå baugen med bøtte og saltvannsåpe. Ettersom sjøtemperaturen sank, økte protestene hos Emil og Frida, men etterpå kjennes det riktig så godt.


 

17 Mai ble en spesiell dag for oss. Emil og Frida hadde i flere dager forberedt program for dagen og vår feiring stod ikke tilbake for noen "normal" 17 mai. På radionettet sang vi også "Ja vi elsker" ut til alle båtene som lyttet. Vi fikk også telefon fra de hjemme. Det var vist en kald og regnfull dag i store deler av landet. På Hermine II disket vi opp med hjemmebakt brød, spekemat, eggerøre og kabaret. Til ettermidags programmet hadde vi ostekake og sjokoladekake, og de voksne fikk en kald en til kvelds. En flott dag ble det for oss alle.

Skipperen hadde lovet mannskapet å få se delfiner leke rundt båten. Allerede første dagen ble løftet oppfylt. Og omtrent annenhver dag på hele seilasen kom delfinene bort til oss og lekte seg rund baugen. Alltid gøy å se disse lekne dyrene. Ellers var det ikke mye dyreliv å se på denne overfarten. Noen flyvefisk ble det, og portugisiske krigsskip men det som forundret oss mest var at vi så fugl hele vegen. Tydeligvis gode flygere. Vi prøvde oss med fiskesnøret også, men etter å ha tapt tre gode sluker med sen og vire, gav vi oss på det.

Det ble en lang etappe fra St Marteen til Azorene. Grunna motvind seilte vil lenge på en nordlig kurs før vi etter 12 dager fikk vinddreining slik at vi kunne seile mot målet. Det var utrolig frustrerende å måtte krysse hardt i så mange dager, faktisk så det ut til at vi ikke ville rekke inn til Azorene før flyet til mannskapet skulle gå. Heldigvis snudde vinden den 17 mai, og vi fikk god seilevind de siste 12 dagene. Første landkjenning var Portugals høyeste fjell Pico, som stikker 2300 meter i været, og viste seg som en sort klippe over skylaget. Det var 24 timer til mannskapet skulle fly hjem til Norge, så de rakk derfor en skikkelig landingsfest før de reiste.

 

På ankomsthavnen på Horta stod en hel norsk delegasjon og ventet på oss. Noen visste vist at vi kom, så både Celin, Mirandi, Redbull og Letgo utgjorde velkomstkommite. Det var så utrolig deilig å komme til havn etter 23 døgn på havet. Gjett om vi hadde en skikkelig landingsfest den kvelden. Først med samling ombord på Hermine, siden middag ute med langbord for 20, til slutt på legendariske Peters Cafe Sport. Og såklart... Frida og Emil var med hele vegen det var like mye deres "Happy Landing".
Horta var en flott liten by som ligger på øya Faial. Faial er en vulkanøy med et enormt krater på toppen. Mot vest har Faial en førti år gammel vulkan som forlengte øya og gjorde det vestlige fyret ubrukelig. Vi hadde leiebil en dag og fikk sett oss omkring. En riktig flott øy som anbefales for evt. charterturister.

Two Good

En av familiene vi møtte på St. Marteen var Olle, Jenny, Oliver og Julia. En svensk-amerikansk familie som nå har sin 47 fots katamaran til hjem de neste årene. De er på vei fra USA til Europa. Oliver og Julia var gode lekekamerater for Frida og Emil. Her er de utenfor Peters på Horta. Det ble noen overnattings besøk mellom båtene, og Frida og Emil er invitert til middelhavet på besøk til vinteren. Vi får nå se på det, men Two Good har lovet å ta turen til vestlandet i løpet av de neste årene.


 

 


Azorene til Irland

Vi ble etterhvert klare til neste etappe atlanterhavskryssing. Nytt mannskap kom fra Norge. Det var Frode Rødal og Roy Pedersen, venner fra Ålesund. De skulle bli med på ferden opp til Irland. Igjen gjorde vi båten klar til havkryssing, med diesel, vann og mat i rikelig monn. Desverre fikk vi et motorproblem, slik at avreisen måtte utsettes. Det viste seg at luft i dieselpumpen var det eneste problemet, selv om to forskjellige reperatører fra Horta var ombord, de mente dieselpumpen var defekt. Det viste seg veldig vanskelig å få luftet skikkelig ut, vi måtte tilslutt lage bypass på tilførselslangen til dieselpumpa. Gjett om det var gledeshyl ombord når motoren endelig startet.

Så kom vi oss avgårde, ett døgn etter de norske båtene LetGo og Makai. Vi skulle egentlig seile sammen, men de kunne ikke vente lengre på at vi skulle få motoren igang.

Etappen til Irland er 1160 nautiske mil og gjøres vanligivis unna på ca 10 døgn. Vi brukte totalt 12 døgn. Når vi var halvegs fikk vi av Herb Hilgenburg varsel om at et kraftig lavtrykk var på vei, og at det vil utvikle seg til storm. Vi tok hans advarsler på alvor og valgte derfor å bremse for ikke å seile for langt inn i lavtrykket. To døgn lå vi derfor med minimal fremdrift før vi kunne sette opp farten mot målet. Det viste seg som en god løsning. Vi fikk kun vinder på 25-30 knop, på sørsiden av lavtrykket, mens den norske båten LetGo havnet midt i og hadde 12 timer med 50 knop og vindkast oppi 60 (sterk storm). De red det vist av med drivanker. Vi var glad for at vi unngikk den stormen. Nå viste det seg at enda et kraftig lavtrykk var på veg. Det ville også utvikle seg til storm... Pokker til utur. Vi så nå muligheten for å komme frem til havn i Irland før lavtrykket innhentet oss og seilte så hardt vi kunne i fire døgn. Vi kom til havn i Kinsale, 6 timer før stormen passerte. Det var fornøyelig å tenke på at vi lurte begge de to storm-lavtrykkene vi kunne havnet i.
Også på denne seilasen så vi mye delfiner, men også flere hval. En tidlig morgen skipperen hadde rorvakten kom en hval på kryssende kurs forut. Det var noen nervepirrende sekunder, men unnamanøver ble ikke nødvendig, for hvalen kom seg sakte men sikker ut til babord for vår kurs. Den var omlag 10 meter lang så et sammenstøt kunne blitt fatalt.
Seilasen forøvrig bød ikke på problem av noen art og arbeidsfordelingen ombord gikk like fint som på den forrige havkryssen. De var uerfarne seilere både Roy og Frode, men de ble etterhvert mer og mer barka . Tror de fikk seg en opplevelse de lenge vi huske.

På Hermine er det skipperen som har ansvaret for det daglige brød. Det er alltid like godt med ferskt brød til frokost. Fotografen likte vist denne baksten. Den lignet vist på stumpen til skipperen.

 

På Azorene er det vanlig at besøkende havseilere dekorerer muren i havneområdet med et lite personlig kunstverk. Det var derfor flere tusen malerier å se på. Vi fant visittkort fra mange norske båter, men mest gøy var det å finne båter vi kjenner fra før. Patagonia heter en norsk båt som var her i 2002. Vi traff dem sommeren 2000 og da var de i full gang med sin reiseplanlegging. Vi ble ganske så inspirert av deres reiseplaner og begynte å drømme om palmestrender og evig sommer.

Nå leser vi 02 juli 2004. Vi er på veg hjem etter et år som har levd opp til alle våre drømmer. Vi er vist på veg mot nord, for idag må vi krype til korset, eller til el-butikken for å kjøpe varmeovn. Det er bikkjekaldt her og det er ei pine å krype ut av dyna om morgenen. Men, det er en luksustilværelse å ligge ved flytebrygge. Og så er her mange koselige små byer, og vi har kunnet følge inspurten i EM på irske pubber. Er nå på veg til Dublin og Belfast, og gleder oss til Caledonien kanalen og Shetland. Det er bare fire uker igjen, så er dette eventyret over :-( Eller ?.........

 



OutToSea © 2003